den vitruiske mannen
Fysioterapeut Hendrik Gleichmar

Bobathkonseptet

Bobathkonseptet har sine røtter tilbake til 1930-tallet hvor det ble utviklet på empirisk grunnlag av fysioterapeuten Berta Bobath (1907-91) og legen Karel Bobath (1906-91). Behandlingstradisjonen vokste frem på basis av Berta Bobaths utdanning innen dans og gymnastikk og hennes kliniske arbeid som fysioterapeut for barn med cerebral parese og voksne som hadde gjennomgått hjerneslag.

Berta Bobath var opptatt av at konseptet skulle være en tilnærmingsmåte hvor analyse av funksjon, bevegelse og bevegelsesproblemer er sentralt. Behandlingens hovedmål er bedret funksjon basert på mer normal bevegelse, det vil si bevegelse som er effektiv og hensiktsmessig i sine individuelle uttrykk. En holistisk tilnærming som inkluderte kognitive, perseptuelle og atferdsmessige faktorer var grunnleggende i konseptet.

Bevegelse fremkommer på grunnlag av en tolkning av omgivelsene vi befinner oss i, den oppgaven vi skal gjennomføre og kroppens tilstand. Disse tolkningene er unike for hver enkelt person og er avhengige av blant annet tidligere erfaringer og personens emosjonelle tilstand i øyeblikket. De fordrer også et tett samspill mellom ulike systemer i sentralnervesystemet og mellom sentralnervesystemet og perifere sensoriske og motoriske organer. For eksempel må visuell, vestibulær og somatosensorisk informasjon integreres og bearbeides for å danne et bilde av omgivelsen.

I fysioterapi basert på Bobathkonseptet vil man, avhengig av situasjon og problemstilling, gjøre endringer i et eller flere av disse elementene. Det legges stor vekt på at sentralnervesystemet mottar informasjon som kan danne grunnlag for et nøyaktig indre bilde av kroppens tilstand. For å kunne utføre presise, målrettede bevegelser som ledd i en funksjon må vi vite (på et automatisk nivå) nøyaktig hvordan de ulike delene av kroppen står i forhold til hverandre til enhver tid. Hvis ikke vil bevegelsene bli upresise, dårlig koordinerte og kunne føre til balansesvikt.

Innen Bobathkonseptet er man opptatt av at all trening skal ha en funksjonell forankring. Dette gjenspeiler seg i valg av aktiviteter, utgangsstillinger og teknikker. Valg av funksjoner og omgivelser i trening på aktivitetsnivå samt vektleggingen av å skape en sammenheng mellom det som gjøres i en terapisituasjon og pasientens ønsker om deltakelse i dagliglivet.

(fra Fysioterapeuten 3/2006 - Helge Hæstad, Britt Normann, Bente Gjelsvik, Olav Gjelsvik)